Lørdag morgen ringte alarmen halv fem. Ganske mye for tidlig etter min smak, men utrolig nok hadde jeg vært lys våken siden klokka fire. For det er faktisk ikke så lett å sovne igjen når man vet at man snart skal stå opp for å gå fem og en halv mil på ski. Jeg skulle nemlig gå Birkebeinerrennet, og hadde tilbrakt natten i kjelleren på et samfunnshus et stykke unna Rena. Man kan ikke leve noe latmannsliv om man har tenkt til å drive med slike typer konkurranse, så det var bare å stå opp og prøve å tvinge i seg noe mat. Noe som forresten ikke er så enkelt klokka fem om morgenen, når man i tillegg er litt ganske nervøs.
Jeg har gledet meg lenge til dette året hvor jeg fyller seksten, og dermed kan delta i Birkebeinerrennet. Pappa har gått 30 ganger, og mamma 10, og helt siden jeg var liten har jeg tenkt at når jeg blir “stor”, skal jeg også være med. De siste fire årene har jeg vært med på Ungdomsbirken, som bare er en brøkdel så lang som den “ordentlige” Birken. Jeg har alltid visst at jo lengre løpet er, jo bedre passer det for meg. Dermed så jeg på det lange Birkebeinerrennet som en utfordring som jeg visste at passet meg bra. Vi reiste nedover i buss fredag, sammen med en flokk fra klubben og naboklubbene rundt. Utrolig sosialt, fantastisk god stemning og mange hyggelige folk. Nesten like morsomt som skirennet i seg selv!
Før start kjente jeg en slags skrekkblandet fryd i magen. Jeg gledet meg til å gå på ski i god stemning sammen med mange andre, men gruet meg også litt når jeg begynte å tenke på distansen jeg skulle gjennom før jeg kunne krysse målstreken 54 kilometer lengre fremme.
Puljen min startet klokka ni, helt greit tidspunkt å starte på, bortsett fra at løypene hadde blitt litt dårlige (kanskje ikke så rart med tanke på at ganske mange tusen deltakere allerede hadde gått der før meg). Den første mila var ufattelig tung, og jeg må innrømme at jeg et par ganger tenkte at “dette går aldri”. Det står skilt for hver kilometer, og når det står at det er 52 kilometer igjen til mål og du allerede er kjempesliten, så er det ikke så veldig gøy. Det var ikke det at løypa var så tung, selv om streken på løypeprofilen kun vendte oppover, for jeg liker egentlig oppoverbakker. Det var heller kroppen som ikke ville spille på lag, den var tung og død, og jeg var ekstremt kvalm.
Jeg hater å gi opp, så jeg tok meg sammen. Jeg hadde aldri gått så langt på ski før, men jeg visste at jeg klarte det. Jeg kom i noenlunde god til inn til første drikkestasjon. Der fikk jeg to glass med sportsdrikk, og plutselig kjentes det ut som jeg hadde en helt ny kropp. Jeg kviknet skikkelig til, og resten av rennet gikk stort sett veldig bra. Litt tyngre perioder her og der selvfølgelig, men jevnt over var jeg veldig pigg. Jeg drakk sikkert til sammen femten glass med sportsdrikk, vann, saft, cola, kaffe, ja jeg vet egentlig ikke hva, og fikk i meg både banan, appelsin, sjokolade, lefse og suppe. Høres ut som jeg konsentrerte meg mer om å spise enn å gå skirenn, men jeg gjorde ikke det, altså. Viktig å passe på så man ikke går tom!
Været var ganske fint å gå i, det var ikke sol, men det kan være like greit med tanke på skiføret. Det var null vind på fjellet, noe som selvfølgelig gjør turen over mye enklere. Jeg hadde litt glatte ski hele veien, men prioriterte ikke å stoppe å smøre. Om jeg skulle gjort det selv hadde det sikkert bare blitt enda verre, og de var jo heller ikke sånn kjempeglatte. Så jeg tror ikke jeg tapte verken tid eller krefter på glatte ski, heller omvendt siden jeg hadde fantastisk god glid nedover og på flatene.
Før start hadde jeg egentlig bare som mål å fullføre innenfor merkekravet (for å få merket må man gå fortere enn maksimaltiden, som regnes ut ved å legge på 25% på gjennomsnittstiden for de fem beste i hver klasse), og jeg hadde ikke tenkt noe særlig på plassering og sånt. Det viktigste for meg var å gå et godt løp og disponere kreftene riktig, og få en positiv opplevelse. Jeg hadde tenkt at jeg kanskje kunne greie å gå på rundt fire og en halv time på en god dag.
Like før siste passeringspunkt, 15 kilometer før mål, nådde jeg igjen mamma (som startet samtidig som meg, men som hadde vært noen minutter før meg gjennom hele løpet). Jeg var ganske sliten og utmattet, men jeg må nok innrømme at det ga meg litt nye krefter. Jeg så på klokka, og regnet fort ut at jeg hadde en time og et kvarter på meg til å gå på fire og en halv time. Jeg visste at jeg måtte regne med å bruke rundt tre kvarter fra Sjusjøen til mål, det ville si at jeg kunne klare det på fire timer. Fire timer! En tid som på forhånd ikke en gang hadde falt meg inn at jeg kunne klare å fullføre på. Tenk om jeg kunne klare det på under fire timer da, tenk så kult det hadde vært å komme inn på 3-tallet!
Jeg kan skrive under på at det ikke var igjen mange krefter i min unge jentekropp da jeg passerte målstreken på Lillehammer. De siste femten kilometerene hadde jeg spurtet alt jeg hadde. Selvfølgelig for å få best mulig tid, og prøve å komme under den magiske firetimers-grensa. Faktisk så hadde jeg tredje beste tid i klassen min på denne siste delen av rennet. Jeg så på klokka igjen først da jeg passerte målstreken, jeg hadde nemlig ikke tid til å gjøre det før. 4:00:13. Fjorten sekunder for sent ute. Surt.
Men gleden over å ha gjennomført på en så bra måte, er MYE større enn skuffelsen over å ha gått fjorten sekunder “for sakte”. For har man egentlig lov til å være skuffet når man går 47 minutter fortere enn målet sitt (hadde så mye til overs på merkekravet) og havner på en 6. plass (!!) i sin klasse? Riktignok var jeg nesten tjue minutter bak klassevinneren, men jeg var ikke så mange minuttene bak pallen. Bare man er fornøyd selv, så er det jo ikke så viktig om man går på tre, fem eller åtte timer, og hvor man havner på resultatlista. Jeg overrasket ihvertfall meg selv positivt både med tanke på tiden og plasseringen. Og det dere, det er motiverende!
Jeg kommer til å stille til start neste år også. Da har jeg et år mer på baken, og mer trening og enda bedre selvtillitt i bagasjen. Pluss en enorm lyst til å bryte den magiske firetimers-grensa. Da kan jeg bli farlig.
♦ ♦ ♦ ♦ ♦
Ti sekunder etter jeg hadde kommet i mål, kom det en fotograf og plasserte et kamera rett foran ansiktet mitt. Fikk ordre om å smile, noe som ikke er så lett når man er så sliten at man har mest lyst til å kaste seg ned i snøen og ligge der en stund. Senere på dagen ble jeg intervjuet av to journalister også, og ble hovedpersonen i Birken-reportasjene i begge lokalavisene her jeg bor. Prestasjonen min resulterte i hovedoverskrift på sportssidene i begge avisene, samt digre bilder. Jeg kom til og med på forsida. Ganske urettferdig, spør du meg. Det var jo så mange andre herfra som også gjorde det bra! Men selvfølgelig er det morsomt, dette er jo ikke sånn man kan regne med at skjer så mange ganger i løpet av livet. Det er bare litt uvant.
Ja, jeg har visst klart å si at jeg ikke synes det var langt. Tror ikke det var meningen, 54 kilometer er jo langt. Veldig langt.
